Første uken i Kampala

Nå har jeg vært her nede èn uke, så da er det vel på tide med en oppdatering. 

Turen ned var lang, veldig lang. Maria og meg var fremme på hostellet rundt 37 timer etter vi dro fra Bergen (og Kristiansand). Vi hadde noen fine timer både på Heathrow og i Dubai uten at det skjedde så mye action akkurat.

Ble veldig glad da jeg endelig kom meg i hus. Akamwesi har en god standard (etter afrikansk standard vel å merke), jeg har enerom med eget bad, en seng, en liten pult og et klesskap uten hyller og dører. Har egentlig et altfor stort rom i forhold til hva jeg har her inne, så denne uken har vi kjøpt inn alt mulig tull for å fylle opp. Men det er greit med god plass for da kan vi samles på gulvet hos en av oss og spise frokost. I går hadde vi til og med spritbøttefest på rommet til Maria, vi var vel rundt 10 stykker uten at det var noe problem.

Jeg har ikke gjort så mye spennende denne uken egentlig, har bare prøvd å bli vant til å være i et så anderledes land (den første dagen var det en skikkelig ekspedisjon bare å komme seg på butikken) og har prøvd å få oversikt over byen, noe som virker litt umulig. Har begynt å foretrekke å gå på "hull-i-bakken" do når jeg er ute, er blitt vant til å bli kalt "mzungo" (hviting) og har skjønt busssystemet her, så jeg er fornøyd. Har vært på møte med fakultetet på Makerere, og de sa de håpet å begynne undervisningen neste uke, men de var ikke helt sikker. Gleder meg til å få litt struktur på hverdagen faktisk, sånn det er nå så blir det litt mye tulling rundt omkring, vi har liksom ikke så mye å gjøre på. Har funnet en kafè som har god kaffe, har brukt èn hel dag på å finne minibanker som kunne gi oss ut de 1,2 millionene vi trengte i cash for å betale hostellet og har drukket øl med noen lokale. 

Det er utrolig mye bråk her hele tiden. De andre som bor her hører på drithøy musikk konstant, og jeg blir vekket klokken 05 hver morgen av muslimske bønnerop på høytaler i slummen bak hostellet. Dette er altså ikke noe sted for mamma å besøke :=p 

Alt er egentlig bare fint her. Hittill har det gått knirkefritt, folkene er hyggelige og jeg føler meg veldig trygg uansett hvor jeg er (men slapp av, jeg går ikke rundt aleine for det). Jeg kan gå ute på gaten uten at alle prøver å selge ting til meg og jeg har bare sett èn tigger så langt. Alle spør hele tiden hvordan jeg har det, men blir ganske paffe når jeg spør tilbake. 

Det jeg savner mest hittill er grovbrød, køkultur og muligheten til å kjøpe noe uten å først måtte prute lenge for så uansett å ende opp med en mzungo-pris. Jeg er også litt lei av at alt jeg spiser smaker sosekjøtt i brun saus.

Imorgen skal vi ta en tur til Entebbe og henge litt ved Lake Viktoria. Snakkes!

(Setter pris på kommentarer på bloggen forresten, men ikke fra deg Sigurd...)