Immigrasjonskø og coursework

Bilde1: Hamid sammen med to bergenske gutter som er I Uganda for å lage en dokumentar.

Bilde 2: Veggmaleri utenfor valgkommisjonen i Kampala (kanskje det mest korrupte stedet noen sinne?). Det fasinerende med dette bildet er at det ser ut som det snør eller regner, men det er bare så sinnsykt mye støv i luften her.

Bilde 3: Anne Berit og jeg sitter utenfor hjemme en søndag og leser til prøve. Godt og varmt i oktober:=)

Jeg har fremdeles ikke funnet på så fryktelig mye interessangt i det siste ettersom lærerne forsetter å kaste coursework etter oss. Var endelig ferdig med en 10 siders opgave om demokratisering i Zimbabwe da jeg fikk to oppgaver til som skal være ferdig om 1,5 uke. Skal på en ny safari neste helg, så må nesten få gjort de før jeg drar. I tillegg skal vi ha prøve på torsdag... Jeg kom ikke til Afrika for å gå på skole! Eller jo, jeg gjorde vel det, men det hadde vært veldig greit å kunne gjort noe spennende i helgene... 

I det ene faget har professoren vært der en gang (det er han snille jeg har fortalt om før), vi har hatt to masterstudenter isteden. Han ene er ganske ekkel og går nå bare under navnet "Sleskebæsjen" etter han ba Margrete hilse meg og gi meg et kyss på munnen da jeg var syk. Det fine er at han ikke helt vet hvem som er hvem, så han ba Margrete hilse Jenny, men neste dag kalte han meg for Maria. Så hvem han mente det må gudene vite. Ihvertfall, professoren er der aldri, og på torsdag fikk vi først beskjed om at alle på sos.ant fakultetet klager på 2.års elevene og sier de er helt elendige (det er da klassene våre) og at professoren skal til Bergen, så han kommer ikke tilbake resten av semesteret... Vi skal ha de to studentene i steden, og de legger hele tiden vekt på at de ikke er lærere. Ja ja, dette kan bli interessangt.

Har vært og prøvd å få meg nytt visum, noe som var en veldig interessang opplevelse. Elsker virkelig afrikansk byråkrati! Vi kom dit forrige fredag, leverte passet og kopier av alle slags brev og en søknad. Fikk beskjed om å komme tilbake om en uke. Kom klokken ett nå på fredag, da gikk de til lunsj så vi måtte vente til kl to. Stilte oss i en kø, fikk passet og alt tilbake (det eneste de hadde gjort var å skrive to linjer på det ene arket), stilte oss i ny kø leverte alt fra oss igjen, fikk beskjed om å gå i banken (2,5 km vekke + trafikkø som vanlig) og betale. Kom i banken kl tre, fant endelig rett kø, betalte, fikk beskjed om å vente èn time på kvittering. Klokken fire kom navnene våre opp på en skjerm, så da kunne vi stille oss i en ny kø igjen. Fikk kvittering, skyntet oss tilbake på kontoret (som skulle stenge kl fem), måtte kopiere kvitteringen, fant rett kontor, leverte pass, dokumenter, kvittering og alt og fikk beskjed om å komme tilbake på mandag og hente det igjen! Hvor lang tid er det mulig å bruke?? Det er faktisk lettere å reise ut og inn av landet igjen... Ja ja, vi har bare gått av det. Hvis en ugander vil til USA må han/hun stille seg i kø utenfor ambassaden 12 timer før de åpner, betale 300 000 (bare for å søke) og så får de mest sannsynlig avslag. 

Siden vi ikke har kunnet reise noen steder i det siste har det blitt mye henging rundt i nabolaget og i Kampala generelt. Det har ført til at jeg nå er blitt kjent med min nabo, Chris Matabi, noe som igjen fører til at jeg av og til finner koselige lapper stukket under døren min når jeg kommer hjem fra skolen. Veldig hyggelig egentlig. Chris har bil, og har fått det for seg at han skal ta oss med på alle mulige puber rundt om i Kampala, noe som egentlig er veldig greit. Men stakkars gutten ble ganske skuffet da han skjønte at hvis han skulle kjøre oss rundt så fikk han ikke lov til å drikke! Her er det helt normalt å kjøre rundt ganske så sørpefull i helgene, men slapp av pappa, jeg har innført nulltoleranse og norsk promillegrense på de få folkene jeg setter meg inn i bilen med. De andre jentene kjørte med en amerikaner fra en fest til en annen forrige helg, og han satt like så greit med whiskeyglasset i den ene hånden og den andre på rattet.

Ellers så har formen til ganske mange av oss muzungojenter her begynt å synke en smule. Vi var på resturang sammen sist søndag, og mandag var det svært få av oss som var på skolen. Så denne uken har vært en smule amputert for de fleste generelt. Men håper alt er over til neste helg når Tony skal ta oss med på ny safari! Gleder meg voldsomt til å komme meg ut av storbyen igjen. Man kan bli gal av å vasse i støv, mennesker, døde katter (okey, det er ikke så mange av de, men det er nok) samtidig som man må snike seg mellom biler som står bomfast i traffic jam, passe seg for boda bodaene som kommer susende inni mellom og prøve å se om man går forbi noen kjente (ettersom man blir en smule plaget om man ikke kjenner de igjen). 

Merker forresten at litt av den ugandiske kulturen begynner å snike seg sakte men sikkert inn i måten jeg snakker og oppfører meg. Det første jeg gjør hvis jeg møter noen kjente nå er å ta de i hånden og spørre hvordan de har det og svare på hvordan jeg har det. For det andre har det egentlig veldig irriterende begrepet "I`m sorry" hengt seg virkelig fast. Her sier man det for alt (utenom unnskyld kanskje). "Vi var på resturang, maten var dyr" "oh, I`m sorry!". "I`m sick today" "I`m sorry". Uansett hva man sier som er litt kjipt, så svarer folk "I`m sorry" selv om det virkelig ikke er deres feil. Dette har nå jeg begynt å gjøre når jeg snakker engelsk og (og det er virkelig ikke med vilje!), noe som irriterer meg en smule. 

Nå må jeg skrive mine to oppgaver. Ufattelig artig måte å tilbringe en søndag på i Uganda. Håper alle har det bra hjemme. Forresten, jeg innså en dag at det var en del som hadde feil telefonnummer til meg (Pål Einar blant annet). Det rette er: +256775757775, man fjerner altså den 0`en som egentlig er der når man legger til +256. Så bare send melding folkens! 

Skolehverdag på Makerere

Bilde 1: Dokta, meg og Hamid 

Bilde 2: Gaten ovenfor gaten hvor jeg bor

Bilde 3: Familien til Hamid: mor, 2 kusiner, 2 lillebrødre og 2 barn av en venninne av moren

Hei igjen alle sammen!

Nå har endelig Marvin the internett guy begynt å få orden på nettet igjen. Hurra!

Så hva har jeg gjort siden sist? Jo, tirsdag i forrige uke var ramadan over så da var det public holiday. Jeg var egentlig en smule veldig influensasyk, men turen gikk alikevell til Entebbe hvor Maria, Maria og meg skulle feire med Hamid sin familie. Hamid sin mor bor i et hus hun har bygget selv for egne penger etter hun skilte seg fra Hamids far og startet egen salong. Tøff dame! Det virker kanskje rart at dette skal imponere, men i Uganda er det veldig imponerende. Her er de fleste jenter ute etter de guttene med mest penger, kjærlighet har ikke så mye å si... Uansett, familien til Hamid var kjempe koselige og tok kjempe godt i mot oss. Vi ga de to lillebrødrene hans en fotball noe som ble møtt med en takknemlighet man aldri kan se hos norske barn uansett hvor glad de blir. Moren til Hamid fikk en steikepanne og en steikespade, noe som også ble satt utrolig stor pris på. Jeg tror vi kunne hatt med hva vi ville, det ble satt mest pris på at vi i det hele tatt hadde tatt oss bryet med å kjøpe noe i det hele tatt.

Det var generelt utrolig hyggelig å være i et hjem igjen. Det var et veldig lite og svært enkelt hus, men det var et hjem. Vi fikk masse matooke, kylling, ris, spaghetti, g-nutssaus (en slags peanut saus som er lillarosa) og selvfølgelig cola (som har reklamert stort i Kampala om at man må feire slutten av ramadan med Cola. Her går vestlig kapitalisme og Islam hånd i hånd). Da vi skulle gå vanket det gode klemmer og vi måtte love å komme tilbake før vi drar hjem, noe jeg har store planer om å gjøre. 

Resten av tiden har jeg bare vært i Kampala og prøvd å bli frisk igjen og vært på skolen. Skolen er et kapittel for seg selv som egentlig er altfor langt til å forklare her for det skjer så mye sært der hele tiden. Diskusjonene i klassene har tatt helt av de siste ukene, til og med homofili er blitt tatt opp. Når det gjelder synet på homofile må jeg rett og slett innrømme at dette landet ligger minst 50 år bak Norge uansett hvor feil det er å si det. Det er det temaet jeg har mest lyst til å diskutere med folk, men som jeg for lenge siden har skjønt at jeg bare skal styre unna. De ugandiske elevene diskuterte det med Dr.Simba på den ene forelesningen og da kom det så mange useriøse formeninger opp at jeg ble helt satt ut. Blant annet var det en jente som sa at det bryr alle at homofile er homofile for de bruker bananer og vi heteroseksuelle spiser bananer... I avisen stod det en annen dag at homofili er en sykdom, og at homofile bare må skjerpe seg og bli friske. Det er helt forferdelig! Regjeringen holder fortiden også på med rassia mot den eneste foreningen for lesbiske og homofile og har nå gitt de to valg; enten melde seg til politiet eller rømme landet. Dette har ført til at en jente som noen jeg kjenner bor med nå plutselig er flyktning i Kenya.

Okey, det der ble kanskje litt vel politisk, men jeg og resten av de skandinaviske jentene her er rett og slett litt satt ut. Folk fra Uganda som vi kjenner og er glade i viser seg å plutselig ha et helt sinnsykt ulikt syn enn oss på noe som har med medmennesker å gjøre, og det er så dypt inne i kulturen at det går ikke ann å diskutere det med de, det er ikke snakk om at de forstår vårt syn på det engang.

Ellers forsetter professorene å komme med utsagn om hvilke rare ting vi gjør i vesten (eller Muzungoland som det heter). Blant annet ble vi idag beskyldt for å gå nakne rundt overalt og at dette var helt sosialt akseptert. Vi prøvde å forklare at vi bare har noen nudiststrender, og ikke alle vil gå der, men det var visst like sykt det... 

Noe annet som også er ganske fasinerende er at her er det ikke snakk om å ikke le av folks kultur, religion osv. Hjemme tripper vi rundt på tærne for å ikke fornærme noen, her står professoren i timen og sier ting som:"Oh, you are a Banyankole (befolkningsgruppe) so you don`t have a clue", "you are from the Tooro district, so you are poor", "this one is a prince and all from the royal clan are lazy and womanizers" og alle studentene ler hjertelig, til og med personen det snakkes om. Vi sitter bare med åpen munn og følger med og bare venter på "and you muzungos are really stupid, you put clothes on your dogs!". Vi er blitt anklaget for å dø av heteslag i fleng, ha geiter i huset, ikke ha noe skog eller natur og så utrolig mye mer.

I tillegg så er befolkningen her utrolig delt av religion, hvilke befolkningsgruppe de er og hvor mye penger de her. De fleste fra èn gruppe kunne aldri giftet seg med en fra en annen, og ingen jenter vil gifte seg med noen fra en dårlig stilt familie uansett hvor snille, greie og perfekte de er.

Ja ja, nå ble jeg fryktelig engasjert mens jeg skrev her. Begynner å bli litt vant til denne kulturen om at det er helt greit å bli forskrekket av kulturforskjeller og ulikheter, så tror kanskje jeg sliter litt når jeg kommer hjem til sosialantropologien igjen... Uansett, jeg tenkte bare det var på tide å prøve å forklare litt hvilke ting jeg møter i hverdagen og hvordan folk faktisk tenker her. Det er utrolig interessangt de få gangene jeg faktisk sitter meg ned med noen og diskuterer slike ting, og faktisk får forklart hvordan ting egentlig fungerer i muzungoland (iforhold til hva professorene bare buser ut med). Jeg klarte til og med å overbevise en muslimsk gutt i klassen om at jeg hadde et poeng da jeg prøvde å forklare han hva jeg tror på ettersom jeg ikke tror på noen gud. Han mente at jeg kom nok til å komme til himmelen uansett... hehe

Generelt går alt bra og jeg trives bedre og bedre for hver dag. Begynner å virkelig skjønne at det er en ting å være et sted på ferie i 2 uker, å være et sted i èn måned og det å faktisk bo der en stund. 

Håper alt er bra med alle hjemme og at dere koser dere i kulden. Her ligger gradestokken på mellom 23 og 30 grader (tror jeg). HA HA! :=p