Immigrasjonskø og coursework

Bilde1: Hamid sammen med to bergenske gutter som er I Uganda for å lage en dokumentar.

Bilde 2: Veggmaleri utenfor valgkommisjonen i Kampala (kanskje det mest korrupte stedet noen sinne?). Det fasinerende med dette bildet er at det ser ut som det snør eller regner, men det er bare så sinnsykt mye støv i luften her.

Bilde 3: Anne Berit og jeg sitter utenfor hjemme en søndag og leser til prøve. Godt og varmt i oktober:=)

Jeg har fremdeles ikke funnet på så fryktelig mye interessangt i det siste ettersom lærerne forsetter å kaste coursework etter oss. Var endelig ferdig med en 10 siders opgave om demokratisering i Zimbabwe da jeg fikk to oppgaver til som skal være ferdig om 1,5 uke. Skal på en ny safari neste helg, så må nesten få gjort de før jeg drar. I tillegg skal vi ha prøve på torsdag... Jeg kom ikke til Afrika for å gå på skole! Eller jo, jeg gjorde vel det, men det hadde vært veldig greit å kunne gjort noe spennende i helgene... 

I det ene faget har professoren vært der en gang (det er han snille jeg har fortalt om før), vi har hatt to masterstudenter isteden. Han ene er ganske ekkel og går nå bare under navnet "Sleskebæsjen" etter han ba Margrete hilse meg og gi meg et kyss på munnen da jeg var syk. Det fine er at han ikke helt vet hvem som er hvem, så han ba Margrete hilse Jenny, men neste dag kalte han meg for Maria. Så hvem han mente det må gudene vite. Ihvertfall, professoren er der aldri, og på torsdag fikk vi først beskjed om at alle på sos.ant fakultetet klager på 2.års elevene og sier de er helt elendige (det er da klassene våre) og at professoren skal til Bergen, så han kommer ikke tilbake resten av semesteret... Vi skal ha de to studentene i steden, og de legger hele tiden vekt på at de ikke er lærere. Ja ja, dette kan bli interessangt.

Har vært og prøvd å få meg nytt visum, noe som var en veldig interessang opplevelse. Elsker virkelig afrikansk byråkrati! Vi kom dit forrige fredag, leverte passet og kopier av alle slags brev og en søknad. Fikk beskjed om å komme tilbake om en uke. Kom klokken ett nå på fredag, da gikk de til lunsj så vi måtte vente til kl to. Stilte oss i en kø, fikk passet og alt tilbake (det eneste de hadde gjort var å skrive to linjer på det ene arket), stilte oss i ny kø leverte alt fra oss igjen, fikk beskjed om å gå i banken (2,5 km vekke + trafikkø som vanlig) og betale. Kom i banken kl tre, fant endelig rett kø, betalte, fikk beskjed om å vente èn time på kvittering. Klokken fire kom navnene våre opp på en skjerm, så da kunne vi stille oss i en ny kø igjen. Fikk kvittering, skyntet oss tilbake på kontoret (som skulle stenge kl fem), måtte kopiere kvitteringen, fant rett kontor, leverte pass, dokumenter, kvittering og alt og fikk beskjed om å komme tilbake på mandag og hente det igjen! Hvor lang tid er det mulig å bruke?? Det er faktisk lettere å reise ut og inn av landet igjen... Ja ja, vi har bare gått av det. Hvis en ugander vil til USA må han/hun stille seg i kø utenfor ambassaden 12 timer før de åpner, betale 300 000 (bare for å søke) og så får de mest sannsynlig avslag. 

Siden vi ikke har kunnet reise noen steder i det siste har det blitt mye henging rundt i nabolaget og i Kampala generelt. Det har ført til at jeg nå er blitt kjent med min nabo, Chris Matabi, noe som igjen fører til at jeg av og til finner koselige lapper stukket under døren min når jeg kommer hjem fra skolen. Veldig hyggelig egentlig. Chris har bil, og har fått det for seg at han skal ta oss med på alle mulige puber rundt om i Kampala, noe som egentlig er veldig greit. Men stakkars gutten ble ganske skuffet da han skjønte at hvis han skulle kjøre oss rundt så fikk han ikke lov til å drikke! Her er det helt normalt å kjøre rundt ganske så sørpefull i helgene, men slapp av pappa, jeg har innført nulltoleranse og norsk promillegrense på de få folkene jeg setter meg inn i bilen med. De andre jentene kjørte med en amerikaner fra en fest til en annen forrige helg, og han satt like så greit med whiskeyglasset i den ene hånden og den andre på rattet.

Ellers så har formen til ganske mange av oss muzungojenter her begynt å synke en smule. Vi var på resturang sammen sist søndag, og mandag var det svært få av oss som var på skolen. Så denne uken har vært en smule amputert for de fleste generelt. Men håper alt er over til neste helg når Tony skal ta oss med på ny safari! Gleder meg voldsomt til å komme meg ut av storbyen igjen. Man kan bli gal av å vasse i støv, mennesker, døde katter (okey, det er ikke så mange av de, men det er nok) samtidig som man må snike seg mellom biler som står bomfast i traffic jam, passe seg for boda bodaene som kommer susende inni mellom og prøve å se om man går forbi noen kjente (ettersom man blir en smule plaget om man ikke kjenner de igjen). 

Merker forresten at litt av den ugandiske kulturen begynner å snike seg sakte men sikkert inn i måten jeg snakker og oppfører meg. Det første jeg gjør hvis jeg møter noen kjente nå er å ta de i hånden og spørre hvordan de har det og svare på hvordan jeg har det. For det andre har det egentlig veldig irriterende begrepet "I`m sorry" hengt seg virkelig fast. Her sier man det for alt (utenom unnskyld kanskje). "Vi var på resturang, maten var dyr" "oh, I`m sorry!". "I`m sick today" "I`m sorry". Uansett hva man sier som er litt kjipt, så svarer folk "I`m sorry" selv om det virkelig ikke er deres feil. Dette har nå jeg begynt å gjøre når jeg snakker engelsk og (og det er virkelig ikke med vilje!), noe som irriterer meg en smule. 

Nå må jeg skrive mine to oppgaver. Ufattelig artig måte å tilbringe en søndag på i Uganda. Håper alle har det bra hjemme. Forresten, jeg innså en dag at det var en del som hadde feil telefonnummer til meg (Pål Einar blant annet). Det rette er: +256775757775, man fjerner altså den 0`en som egentlig er der når man legger til +256. Så bare send melding folkens!